Et perfekt stykke sel




Har i de foregende rene hatt gleden av vre lokalavisas "matanmelder" nr Frya videregende skole har hatt sin restaurantuke. Men med Marit Oliva som elev ved restaurant- og matfagene, svettende over hovedrettene inne p kjkkenet, var jeg i r innhabil til ta den jobben. S da fr jeg blogge litt om ettermiddagens matopplevelse fra Restaurant Sjkanten i stedet.

Ogs i r var det lide valgets kval om hva man skulle bestille. Men en ting hadde jeg bestemt meg for p forhnd: jeg ville ha selbiff til hovedrett. Jeg har spist sel en gang tidligere. Jeg hadde ftt et stykke kjtt av en kompis som hadde vrt p seljakt utenfor Mausund. Det er noen r siden, og jeg husker at vi tilberedte det som biff, at det var ganske trt, og at da Synne (eldstedattera) ble spurt om hva hun syntes, svarte hun: " Det var ikke s verst, men jeg ville ikke betalt for det".

S i dag var jeg villig til betale for rette opp mitt inntrykk av hva dette sjpattedyret kan smake. Men fr det mtte jeg ogs ha en forrett. Mens de andre rundt bordet gikk for kamskjell, valgte jeg fisketallerkenen med rkt laks og rakfisk. Rakfisken kom i lefse-wrap, og jeg er ikke s glad i disse wrapene som har blitt s populre som smmat. S for si det snn: jeg gjorde unna det tammeste frst. Det smakte helt greit. S tok jeg fatt p den fine rykelaksbiten som l p noe jeg i etterkant har lrt heter crustini: en veldig tynn toast stekt i urteolje. Da kom det frste uhmmet. det var bokstavelig talt knasende godt sammen med laksen. Samtidig uhmmet de som hadde ftt kamskjell. Synne sier kamskjella var perfekt stekt. Samtidig var det morsomt med noe nytt: butterdeigpinnene p toppen som ikke smakte noe i seg selv , men som likevel smakte herlig sammen med chilisusen og skjellene.




S kom selbiffen da. Jeg var litt spent. Kniven gled gjennom kjttet og jeg satt med et stykke med en dyp rdfarge innerst. Og som smeltet i munnen. Jeg smattet og smakte. Jeg kunne kjenne en anelse av noe marint, men ingenting som minnet om den tranaktige smaken fra barndommens hvalkjttmiddager. Det smakte ganske enkelt som en god biff. Biffen var dandert med noen lange tynne potetchips (pommes allumettes), og kom med potetmos, terninger av rotgrnnsaker og en fltesaus. Det var enkelt og godt. Og i motsetning til forrige gang vi prvde sel: denne skulle jeg gjerne betalt mye mer for enn prislappen skolerestauranten hadde satt p den.




Rundt bordet ble det ellers spist hjorteskav og fritert klippfisk. Mtte bortp og smake klippfisken p tallerkenen til Synne, og den var skikkelig fin. Mitt inntrykk er at faren ved slike klippfiskretter er at de blir for salte... at man i frykt for miste smaken ikke vger vatne den nok ut. Denne var perfekt.

Og man skulle ha en innvending s langt i mltidet, s var det at forrett og hovedrett kom litt tett p hverandre, og at det var litt store porsjoner. Vi satt faktisk og lurte p om vi klarte dessert. Men det mtte vi jo ha. Ved bordet vrt ble det valgt mellom brunostkake, ananas, sagopudding og bldende sjokoladekake. Jeg tok den letteste: Chili- og anismarinerte ananasskiver med vaniljeparfait. Den var frisk, lett og med et lite bett av chillien i sausen.




Synne tok den bldende sjokoladekaka med appelsinsorbet. Og uhmmet skikkelig.




"Ikke bare s den veldig lekker ut. Kombinasjonen av den mrke sjokoladen og appelsinsmaken var fantastisk"



Godmatrevens representant p innsiden av skolekjkkenet

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Verden er rik p smaker, og liver er for kort for Toros jegergryte.

Kategorier

Arkiv

hits