Et perfekt stykke sel




Har i de foregående årene hatt gleden av å være lokalavisas "matanmelder" når Frøya videregående skole har hatt sin restaurantuke. Men med Marit Oliva som elev ved restaurant- og matfagene, svettende over hovedrettene inne på kjøkkenet, var jeg i år innhabil til å ta den jobben. Så da får jeg blogge litt om ettermiddagens matopplevelse fra Restaurant Sjøkanten i stedet. 

Også i år var det å lide valgets kval om hva man skulle bestille. Men en ting hadde jeg bestemt meg for på forhånd: jeg ville ha selbiff til hovedrett. Jeg har spist sel en gang tidligere. Jeg hadde fått et stykke kjøtt av en kompis som hadde vært på seljakt utenfor Mausund. Det er noen år siden, og jeg husker at vi tilberedte det som biff, at det var ganske tørt, og at da Synne (eldstedattera) ble spurt om hva hun syntes, svarte hun: " Det var ikke så verst, men jeg ville ikke betalt for det". 

Så i dag var jeg villig til å betale for å rette opp mitt inntrykk av hva dette sjøpattedyret kan smake.  Men før det måtte jeg også ha en forrett. Mens de andre rundt bordet gikk for kamskjell, valgte jeg fisketallerkenen med røkt laks og rakfisk. Rakfisken kom i lefse-wrap, og jeg er ikke så glad i disse wrapene som har blitt så populære som småmat. Så for å si det sånn: jeg gjorde unna det tammeste først. Det smakte helt greit. Så tok jeg fatt på den fine røykelaksbiten som lå på noe jeg i etterkant har lært heter crustini: en veldig tynn toast stekt i urteolje. Da kom det første uhmmet. det var bokstavelig talt knasende godt sammen med laksen. Samtidig uhmmet de som hadde fått kamskjell. Synne sier kamskjella var perfekt stekt. Samtidig var det morsomt med noe nytt: butterdeigpinnene på toppen som ikke smakte noe i seg selv , men som likevel smakte herlig sammen med chilisusen og skjellene. 




Så kom selbiffen da. Jeg var litt spent. Kniven gled gjennom kjøttet og jeg satt med et stykke med en dyp rødfarge innerst. Og som smeltet i munnen. Jeg smattet og smakte. Jeg kunne kjenne en anelse av noe marint, men ingenting som minnet om den tranaktige smaken fra barndommens hvalkjøttmiddager. Det smakte ganske enkelt som en god biff. Biffen var dandert med noen lange tynne potetchips (pommes allumettes), og kom med potetmos, terninger av rotgrønnsaker og en fløtesaus. Det var enkelt og godt. Og i motsetning til forrige gang vi prøvde sel: denne skulle jeg gjerne betalt mye mer for enn prislappen skolerestauranten hadde satt på den. 




Rundt bordet ble det ellers spist hjorteskav og fritert klippfisk. Måtte bortpå og smake klippfisken på tallerkenen til Synne, og den var skikkelig fin. Mitt inntrykk er at faren ved slike klippfiskretter er at de blir for salte... at man i frykt for å miste smaken ikke våger å vatne den nok ut. Denne var perfekt.

 

Og man skulle ha en innvending så langt i måltidet, så var det at forrett og hovedrett kom litt tett på hverandre, og at det var litt store porsjoner. Vi satt faktisk og lurte på om vi klarte dessert. Men det måtte vi jo ha. Ved bordet vårt ble det valgt mellom brunostkake, ananas, sagopudding og blødende sjokoladekake. Jeg tok den letteste: Chili- og anismarinerte ananasskiver med vaniljeparfait. Den var frisk, lett og med et lite bett av chillien i sausen.




Synne tok den blødende sjokoladekaka med appelsinsorbet. Og uhmmet skikkelig. 




"Ikke bare så den veldig lekker ut. Kombinasjonen av den mørke sjokoladen og appelsinsmaken var fantastisk"

 



Godmatrevens representant på innsiden av skolekjøkkenet 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Verden er rik på smaker, og liver er for kort for Toros jegergryte.

Kategorier

Arkiv

hits