«Kveithau» eller «Helligfiskhode» - uansett verdt «å lessa ferr»




Jeg nærmer meg 50 år, har levd stordelen av livet mitt på ei øy, men hadde inntil i dag til gode å smake den påståtte delikatessen kveithau. 

Vokste opp på 70-tallet i en hustand hvor det ble servert fisk eller fiskmat til middag fem dager i uka. Men husker ikke at kveite var en del av husholdet. Enten var det dårlig med kveite i Frøyfjorden på den tida, eller så var det en fisk som alltid ble levert, og ikke havnet på bordet heime. Har spist noen kveitemåltid opp gjennom tida, men det har enten vært kokt eller stekt med samme tilbehør som brukes til laks. Og det har aldri smakt meg.

Helt til sist høst, da jeg fikk tak i ei kveite fra en nabo. Det sies den hadde perfekt størrelse: ca fem kilo. Jeg leste meg opp på noen tilberedelsesmåter, og vi laga cheviche (det har vi blogga om), vi har saktebakt kveite i ovnen flere ganger, og spist det med hvitvinssaus og mangosalat.




Og vi har laget den i form med grønnsaker og fløte. Kveite har blitt min favorittfisk på veldig kort tid.

Men så var det dette kveitehodet da, som jeg frøs ned. Fant ut at det var tid for å prøve ut. 

Kveithau er et begrep. Det er blitt brukt som skjellsord. «Dett kveithau!» Men det er jo sånn at høyt skattede ting også brukes som skjellsord. Bare tenkt på at mange faktisk kan bruke den vakreste kroppsdelen på kvinnen som bannskap i enkelte sammenhenger. Stort sett tenker jeg på kveithau som noe bra: i likhet med uerskolt er dette noe folk som har vært nødt til å spise fisk daglig, har sett på som noe ekstra... noe for godmatrever.

Og så er det noe med at kveita er en myteomspunnet fisk. En ting er dette med at man må ha haill for å få den. Haill er at den mannlige fiskeren har hatt nærhontakt med den kvinnelige kroppsdelen jeg omtaler ovenfor (som helt uforståelig blir brukt som skjellsord) før han drar ut på fiske. En annen ting er at kveita i mytologien er regnet som en hellig fisk. Enkelte steder i landet omtales den som hellefisk, noe som skal være en avledning av "hellig fisk". Og i mange andre europeiske språk har den en forstavelse som betyr hellig. Så da jeg tok fatt på kveitehodet, gjorde jeg det med andakt. Og fulgte rådene for helt tradisjonell behandling: salta det da jeg tok det opp fra frysen dagen før tilberedelse. Skylte det og skar bort hjellene før jeg hadde det i en kasserolle med saltet vann. Lot det trekke akkurat så lang tid som det tok meg å koke poteter. 




så var det å helle hodet i vasken, og bare plukke bitene med fiskkjøtt. Passa på å få med meg bitene inne i kjakene, som jeg hadde hørt skulle være ekstra gode. Til slutt hadde jeg en tallerken med fiskebiter i forskjellige størrelser, og med nokså forskjellig konsistens, etter hvor de var plukket fra. 




Spiste det som jeg bruker å gjøre med ferskfisk: på betta. Smør på flatbrødet, så ett lag most potet. litt bacon oppå der, og en bit gulrot, og så et større stykke fisk øverst. 




Og hva skal man si. Kjente at dette var ekstra fine fiskebiter. Og at det var litt fetere enn vanlig torsk eller sei. Skal ikke overdrive: det var et godt fiskemåltid, verken mer eller mindre. Men så er det det da: det er ikke mye som er bedre enn en skikkelig ferskfiskbetta. Så kveithau... eller hellefiskhode... var absolutt et måltid verdt "å lesse ferr" - et gammelt frøyværsutrykk som betyr at maten var verdt bordbønna. 

Amen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Verden er rik på smaker, og liver er for kort for Toros jegergryte.

Kategorier

Arkiv

hits