Lykkebringe




Jeg tror ikke særlig på lykke som et sånt langvarig fenomen. Men de små øyeblikkene av lykke kjenner jeg godt. En del av dem kommer av smaksopplevelser. Og da kommer de ofte under selve tilberedingen.




Som da jeg kokte ei enkel suppe i går. De første smakingene etter at kjøttet var kokt opp, ga ikke annet enn en stadfestelse på at det skjer noe. Men så etter en times tid og vel så det, når jeg har smakt med ausa, og kjent at nå trenger den bare litt mer salt. Og når jeg forsiktig har saltet opp, smaker på nytt, og kjenner at den er perfekt.

Den supen med perfekt kraft får meg til å utbryte: "ÅÅÅ, så godt". Og jeg må nedi med ausa igjen og smake, og sier "Herregud sååå godt!". Og jeg forteller til meg selv at jeg har laget tidenes beste suppe. Det er lykkefølelse. 

I går var det ei bringe som bragte lykken. Har aldri hatt bibringe av storfe før. Det var to biter med ganske udelikat utseende kjøtt og fett. Like mye fett som kjøtt. Hadde vatnet ut en stor neve gulerter som kom ned i kasserollen sammen med kjøttet, en løk, noen vårløk som hadde ligget og visnet på kjøkkenbenken, og ett par biter ingefær. Det var disse som etter halvannen time ga lykkefølelsen og utbruddene. 

Tok opp kjøttet (og hadde bort den utkokte løken, vårløk-slingsene og ingefærbitene). Renska kjøttet for det meste av fettet, delte i biter, og hadde det oppi igjen sammen med noen gulrotbiter og stilkselleri. Dette fikk koke litt før jeg til slutt hadde i litt brokkoli og noen kokte poteter jeg fant i kjøleskapet. Og det ble bortimot tidenes beste suppe. Men som så ofte før: den store smaksopplevelsen kom fra ausa under selve tilberedelsen. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Verden er rik på smaker, og liver er for kort for Toros jegergryte.

Kategorier

Arkiv

hits