Lykkebringe




Jeg tror ikke srlig p lykke som et snt langvarig fenomen. Men de sm yeblikkene av lykke kjenner jeg godt. En del av dem kommer av smaksopplevelser. Og da kommer de ofte under selve tilberedingen.




Som da jeg kokte ei enkel suppe i gr. De frste smakingene etter at kjttet var kokt opp, ga ikke annet enn en stadfestelse p at det skjer noe. Men s etter en times tid og vel s det, nr jeg har smakt med ausa, og kjent at n trenger den bare litt mer salt. Og nr jeg forsiktig har saltet opp, smaker p nytt, og kjenner at den er perfekt.

Den supen med perfekt kraft fr meg til utbryte: ", s godt". Og jeg m nedi med ausa igjen og smake, og sier "Herregud s godt!". Og jeg forteller til meg selv at jeg har laget tidenes beste suppe. Det er lykkeflelse.

I gr var det ei bringe som bragte lykken. Har aldri hatt bibringe av storfe fr. Det var to biter med ganske udelikat utseende kjtt og fett. Like mye fett som kjtt. Hadde vatnet ut en stor neve gulerter som kom ned i kasserollen sammen med kjttet, en lk, noen vrlk som hadde ligget og visnet p kjkkenbenken, og ett par biter ingefr. Det var disse som etter halvannen time ga lykkeflelsen og utbruddene.

Tok opp kjttet (og hadde bort den utkokte lken, vrlk-slingsene og ingefrbitene). Renska kjttet for det meste av fettet, delte i biter, og hadde det oppi igjen sammen med noen gulrotbiter og stilkselleri. Dette fikk koke litt fr jeg til slutt hadde i litt brokkoli og noen kokte poteter jeg fant i kjleskapet. Og det ble bortimot tidenes beste suppe. Men som s ofte fr: den store smaksopplevelsen kom fra ausa under selve tilberedelsen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Verden er rik p smaker, og liver er for kort for Toros jegergryte.

Kategorier

Arkiv

hits